Osip Emilievich Mandelstam - russisk poet i det tjuende århundre, essayist, oversetter og litteraturkritiker. Dikters innflytelse på samtidspoesi og arbeidet til etterfølgende generasjoner er mangefasettert; litterære kritikere arrangerer jevnlig rundbord om dette emnet. Osip Emilievich selv uttalte seg om sitt forhold til litteraturen rundt ham, og innrømmet at han "flyter på moderne russisk poesi"
![Image Image](https://images.culturehatti.com/img/kultura-i-obshestvo/47/osip-mandelshtam-biografiya-i-lichnaya-zhizn.jpg)
Barndom og ungdom
Osip Mandelstam, født 3. januar (15), 1891, i Warszawa i en jødisk familie. Faren var en suksessfull handelsvare i lærvarer, og moren var pianolærer. Mandelstams foreldre var jødiske, men ikke veldig religiøse. I hjemlandet Mandelstam trente lærere og guvernører. Barnet gikk på den prestisjetunge Tenishev-skolen (1900-07) og reiste deretter til Paris (1907-08) og Tyskland (1908-10), hvor han studerte fransk litteratur ved University of Heidelberg (1909-10). I årene 1911-17. Han studerte filosofi ved St. Petersburg University, men ble ikke uteksaminert. Mandelstam har vært medlem av Poets Guild siden 1911 og personlig hatt nære bånd med Anna Akhmatova og Nikolai Gumilev. Hans første dikt dukket opp i 1910 i tidsskriftet Apollon.
Hvordan dikteren Mandelstam fikk berømmelse takket være samlingen "Stone", som dukket opp i 1913. Emner varierte fra musikk til kulturelle triumfer som romersk klassisk arkitektur og den bysantinske Hagia Sophia i Konstantinopel. Han ble fulgt av "TRISTYA" (1922), som bekreftet hans posisjon som lyriker, og "diktet" 1921-25, (1928). I Tristia fikk Mandelstam forbindelser med den klassiske verden og det moderne Russland, som i Kamen, men blant de nye temaene var referansebegrepet. Stemningen er trist, dikteren sier farvel: "Jeg studerte vitenskapen om å snakke godt i" hodeløse sorger om natten."
Mandelstam ønsket hjertelig velkommen til februarrevolusjonen i 1917, men først var han fiendtlig mot oktoberrevolusjonen i 1917. I 1918 jobbet han kort i undervisningsdepartementet til Anatoly Lunacharsky i Moskva. Etter revolusjonen ble han veldig skuffet over moderne poesi. Ungdommens poesi var for ham et uopphørlig rop av en baby, Mayakovsky var barnslig, og Marina Tsvetaeva var smakløs. Han likte å lese Pasternak og beundret også Akhmatova.
I 1922 giftet Mandelstam seg med Nadezhda Yakovlevna Khazina, som akkompagnerte ham i mange år i eksil og fengsel. På 1920-tallet tjente Mandelstam sitt liv ved å skrive barnebøker og oversette verkene til Anton Sinclair, Jules Romain, Charles de Coster og andre. Han komponerte ikke dikt fra 1925 til 1930. Viktigheten av å bevare den kulturelle tradisjonen ble et mål i seg selv for dikteren. Den sovjetiske regjeringen tvilte på sin oppriktige lojalitet til det bolsjevikiske systemet. For å unngå konflikter med mektige fiender reiste Mandelstam som journalist til fjerne provinser. Mandelstams tur til Armenia i 1933 var hans siste store verk publisert i løpet av hans levetid.
Arrestasjoner og død
Mandelstam ble arrestert i 1934 for et epigram skrevet av ham på Joseph Stalin. Joseph Vissarionych tok personlig kontroll over denne hendelsen og hadde en telefonsamtale med Boris Pasternak. Mandelstam ble eksilert til Cherdyn. Etter et selvmordsforsøk som kona stoppet, ble hans dom pendlet til eksil i Voronezh, som ble avsluttet i 1937. I sine notatbøker fra Voronezh (1935–37) skrev Mandelstam: "Han tenker i bein og føler behovet og prøver å huske sin menneskelige form." Til slutt identifiserer dikteren seg med Stalin, med sin plage, avskåret fra menneskeheten.
I løpet av denne perioden skrev Mandelstam et dikt der han igjen ga kvinner rollen som sorg og bevaring: "Å ledsage de oppstandne og være den første, hilse på de døde er deres kall. Og det er kriminelt å kreve hengivenhet fra dem. '
Andre gang Mandelstam ble arrestert for "motrevolusjonære" aktiviteter i mai 1938 og dømt til fem år i en arbeidsleir. Under avhør innrømmet han at han skrev et kontrarevolusjonært dikt.
I transittleiren var Mandelstam allerede så svak at det ble klart for ham ikke lenge. 27. desember 1938 døde han i et transittfengsel og ble begravet i en felles grav.