NATO, ellers kalt Nord-Atlanterhavsalliansen, er en organisasjon som forener land basert på en felles militær og politisk interesse. For å delta i den, må regjeringen i enhver stat følge en viss juridisk prosedyre.
![Image Image](https://images.culturehatti.com/img/kultura-i-obshestvo/28/kak-vstupit-v-nato.jpg)
Bruksanvisning
1
Kontakt NATO-rådet for å inkludere landet ditt i denne organisasjonen. Den innledende fasen vil være militært samarbeid, for eksempel gjennomføre fellesøvelser.
2
Når du godkjenner søknaden din, må du signere NATOs Membership Action Plan (MAP). Det er samlet individuelt for hvert land, men det inkluderer en rekke standardforutsetninger. Disse inkluderer løsning av ulike territorielle konflikter med nabolandene. Dessuten bør systemet for kommando og kontroll av de væpnede styrkene bli mer åpent og demokratisk. For å gjøre dette, bør stillingen som forsvarsminister innehas av en sivil spesialist. Og for et vellykket samarbeid med alliansens styrker, må hæren i et land som melder seg inn i Nato, oppfylle moderne standarder for opplæring av personell, samt ha moderne våpen.
3
Hvis det er militære enheter i en annen stat på landets territorium, bestem deg for deres tilbaketrekning. Dette er også påkrevd av NATO, siden staten, når han ble medlem av denne organisasjonen, ikke lenger bør hjelpe militært og stole på land utenfor Nord-Atlanterhavsblokken.
4
Etter at alle vilkårene i avtalen er oppfylt, send et brev om dette til NATO-rådet. Etter dette må organisasjonen ratifisere avtalen om å få ditt medlemsland i alliansen. Hvis resultatet av forhandlingene er vellykket, kan du sende de nødvendige dokumentene til parlamentet i staten. Etter at han godkjenner ikrafttredelsen av dokumentet, må det signeres av sjefen for landet - presidenten eller i noen tilfeller monarken. Med gjennomføringen av disse handlingene blir landet offisielt medlem av NATO og mottar forskjellige utenrikspolitiske resultater av dette. Man må imidlertid være forberedt på at medlemskap i en slik organisasjon også pålegger landet begrensninger, særlig i jakten på partnerstater på den politiske arenaen.